Nasjonale standarder og HL7 - Helsedirektoratet, avd. standardisering
KITH AS ble overført til Helsedirektoratet fra 1. januar 2012 og er nå del av Direktoratet for e-helse. Kith.no blir ikke lenger oppdatert og må anses som et historisk arkiv.  
Standarder Sertifisering Publikasjoner Om KITH
Innledning
KITHs rolle
Nasjonale standarder og HL7
Innfasing av standarder
Organisasjoner
Aktuelle høringer
Referansekomité

Nasjonale meldingsstandarder og spesielt om forholdet til HL7


Bakgrunn

Standardiseringstankegangen har sin bakgrunn i et ønske om regionalt, nasjonalt og til slutt globalt standardiserte løsninger som innenfor meldingsområdet tillater åpen samhandling med en vilkårlig aktør. Uheldigvis har mange nasjoner og deres leverandører gjennom de siste 20 årene implementert ulike løsninger i de ulike deler av verden og for dem er det forbundet med store kostnader å legge om til nye standarder fra den ene dagen til den andre. Standardiseringsarbeidet vil derfor for eksisterende brukere måtte foregå med små skritt hvor en gradvis nærmer seg en omforent og felles løsning. Nasjoner og leverandører som ikke har noen slik historikk har naturlig nok en helt annen valgfrihet når det gjelder å ta i bruk nye standarder.

Om HL7

HL7 har siden slutten av 80-tallet vært en betydningsfull aktør når det gjelder informasjonsutveksling i helsesektoren selv om det tok en del år før HL7 ble en formell standardiseringsorganisasjon tilsluttet ANSI og HL7-standardene således ble formelle standarder. Selv om informasjonsutveksling var det primære arbeidsområdet for HL7 er det viktig å være klar over at HL7 definerer en lang rekke ulike standarder. De fleste har større eller mindre tilknytning til informasjonsutveksling (kodeverk, sikkerhetsløsninger osv.), men HL7 definerer også en rekke andre standarder.
 
Når det gjelder informasjonsutveksling er det først og fremst meldingsstandarden HL7 versjon 2 (typisk HL7 v2.5) som til nå har fått størst utbredelse. Det er viktig å være klar over at HL7 v2.x består av 3 typer av standarder:
  1. Et sett av HL7 meldingsstandarder som definerer meldingsinnholdet som skal overføres for ulike formål (tilsvarende CEN TC251s meldingsstandarder)
  2. HL7 v2 meldingssyntaks som definerer hvordan meldingsinnholdet skal ”pakkes inn” i meldingen (ekvivalent til EDIFACT meldingssyntaks eller XML meldingssyntaks)
  3. HL7 lower level protocol som definerer hvordan en melding skal overføres mellom 2 parter (ekvivalent til X.400 eller SMTP)
HL7 v2.x er imidlertid en svært løs standard med utallige opsjoner og ulike nasjonale tillempninger. To parter som begge bruker HL7 v2.x kan derfor ikke nødvendigvis kommunisere med hverandre på en akseptabel måte. HL7 publiserte derfor for få år siden et sett av HL7 versjon 3 meldings¬standarder. Disse har en strammere og mer formell oppbygging basert på modellering og en felles referansemodell – HL7 v3 RIM (Reference Information Model). Og HL7 v3 meldingsstandardene benyttes sammen med internasjonalt akseptert meldingssyntaks som XML for overføring ved bruk av blant annet SMTP. HL7 v3 meldingsstandardene har foreløpig en begrenset utbredelse.

Samarbeidet mellom CEN og HL7

På slutten av 80-tallet igangsatte også EU et stort arbeid for bedre samordning av system og rutiner i de ulike medlemslandene, blant annet gjennom stimulering av det internasjonale standardiserings¬arbeidet, inklusiv CEN TC251 for helseinformatikk. Disse aktivitetene ble opprinnelig iverksatt for å styrke EUs indre marked, men etter hvert har holdningene i Europa endret seg i retning av å gå for mer globale standarder. Dette har resultert i et tiltakende samarbeid med blant annet HL7.
 
Alt på midten av 90-tallet inviterte CEN TC251 spesialister fra HL7 til å delta i CEN-arbeidet. Dette standardiseringsarbeidet var, i motsetning til HL7 v2.x, basert på modellering og mer formelle metoder. Arbeidet resulterte i en lang rekke CEN pre-standarder som ligger til grunn for arbeidet som er gjort i Norge så langt når det gjelder informasjonsutveksling. Metoden som ble utviklet av CEN TC251 ble videreført av HL7 og dannet grunnlaget for HL7 versjon 3. Metoden ble senere også publisert som en ISO-standard for meldingsutvikling.
 
I 2000 startet CEN TC251 et arbeid for å revidere flere av de tidligere pre-standardene til CEN-standarden 14720 som omfatter meldinger for rekvisisjoner og svar (inklusiv epikrise). I dette arbeidet var det sterke føringer for et nært samarbeid med HL7 og meget god kontakt mellom CEN TC251 og HL7 gjennom en egen samarbeidsgruppe på ledelsesnivå.  CEN-arbeidet baserte seg på bruk av HL7 v3 referansemodell (RIM) som nå også er akseptert som en ISO-standard. I tillegg ble det benyttet et subsett av HL7s datatyper – arbeidet med å komme frem til omforente datatyper pågår fremdeles. Begge parter baserte seg på bruk av gjenbrukbare komponenter, men det gjenstår fortsatt å samordne HL7 sine CMET (Common Message Element Type) med CEN sine GPIC (General Purpose Information Component).
 
Selv om en således kom et langt skritt på vei når det gjelder samordning var det dessverre i 2004 ikke mulig å komme frem til felles definisjon av meldingstypene. Den viktigste årsaken til det var at CEN TC251 ikke hadde økonomiske og personellmessige ressurser til å matche HL7. I tillegg la HL7 etter vår mening for mye vekt på rene amerikanske forhold som på en rekke punkter innebærer noe forskjellige behov. HL7 meldingsstandarder benyttes i hovedsak for kommunikasjon innenfor en organisasjon/sykehus, mens CEN-standarder i hovedsak benyttes for kommunikasjon mellom ulike organisasjoner eller aktører, i Norge typisk mellom primærleger og sykehus.
 
Et annet utestående punkt gjelder felles implementering av XML. Både HL7 v3 meldingsstandarder, CEN TC251 meldingsstandarder og UN/CEFACTs ebXML (ISO 15000) benytter XML som meldingssyntaks, men dessverre har disse tre organisasjonene valgt hver sin måte å implementere XML på.

Samarbeidet mellom CEN, HL7 og ISO

Arbeidet i samarbeidsgruppen mellom HL7 og CEN TC251 er blitt videreført i det refererte Joint Initiative mellom ISO TC215, HL7 og CEN TC251. Alle parter har erkjent behovet for å komme frem til globale standarder på dette området og er blitt enige om at denne samordningen mellom 3 likeverdige parter best håndteres av ISO. Samordningsgruppen er nå blitt til WG9 under ISO TC215.

Utbredelse av meldingsstandarder

Når det gjelder utbredelse er HL7 v2.x den mest benyttede standarden innenfor dette området. Ulike varianter av HL7 versjon 2 benyttes over store deler av verden først og fremst for kommunikasjon mellom ulike system internt på et sykehus, særlig mot laboratoriesystem, røntgensystem og pasientadministrative system, også i Norge. HL7 v2.x benyttes i mindre grad for kommunikasjon mellom institusjoner.
 
De fleste europeiske land som tar i bruk HL7-meldingsstandarder for nye formål benytter HL7 versjon 3. Dette gjelder konkret England, Tyskland og Nederland. Siden de amerikanske meldingene ikke er dekkende for Nordeuropeisk behov er mye av HL7-arbeidet i disse landene basert på nasjonale meldinger. Det finnes neppe et sett av HL7 v3 meldinger som uten tilpassing kan være aktuelle for å tas i bruk i Norge.
 
Norge, i likhet med Danmark og Sverige, startet implementering av meldinger på et tidligere tidspunkt enn mange andre land og før HL7 v3 var et alternativ.  Nederland, England og Norge var sentrale aktører i utviklingen av CEN pre-standardene som fortsatt er grunnlaget for den overveiende delen av meldingene i Norge.
 
Det bør også nevnes at på noen områder er CEN meldingsstandarder internasjonalt akseptert. Dette gjelder for eksempel journalstandarden CEN 13606 som nå er i ferd med å bli en ISO-standard og hvor det ikke eksisterer noe direkte alternativ.

Innbyrdes betydning av standardene

Leverandørene i Norge har uttrykt klart ønske om at våre nasjonale løsninger i størst mulig grad skal være basert på internasjonale standarder for å forhindre at leverandørene må implementere løsninger som må utvikles og vedlikeholdes spesielt for Norge og for å muliggjøre eksport av norske produkter til utlandet. Målsetningen på sikt må derfor være å kunne ta i bruk globale standarder også i Norge.
 
Men den viktigste målsettingen på kort sikt er å oppnå samhandling (interoperabilitet) med våre forretnings¬partnere. I et slikt perspektiv blir ikke alle standarder like viktige. Det er for eksempel rimelig lett å konvertere mellom ulike overføringsprotokoller eller ulike benyttede meldings-syntakser. Men dersom det er benyttet ikke-kompatible innholdsstandarder er dette et større problem. Og dersom de semantiske definisjonene av informasjonsinnholdet ikke stemmer overens er det fare for at overførte opplysninger ikke kan bli håndtert eller at medisinske opplysninger blir feiltolket – noe som kan representere en betydelig risiko for personen dette gjelder. Det kan derfor se ut som om vi fremover i større grad bør fokusere mer på forretningsprosessene og omforente definisjoner av de ulike dataelementene og datastrukturene som håndteres (semantisk interoperabilitet) og mindre på hvordan opplysningene formidles mellom partene (teknisk interoperabilitet).

Veien videre

Utviklingen i retning av globale standarder er en møysommelig prosess hvor ulike eksisterende løsninger gradvis konvergerer mot et felles mål. Problemet er at målet ikke er endelig definert – dette målet er i stadig bevegelse, men retningen til målet er rimelig klart. Det gjelder derfor om hele tiden å ta små skritt i riktig retning.
 
Det finnes neppe noen rask vei til en fremtidige global standard. HL7 v2.x er basert på prinsipper som alle standardiseringsorganisasjonene, inklusiv HL7 selv, har forlatt og er derfor ikke et alternativ. Det viktigste må være å finne løsninger som ivaretar de behovene som vi har i helsesektoren og våre eventuelle nasjonale særkrav.
 
I Norge har vi opp gjennom årene stadig tatt skritt i riktig retning for eksempel ved å skifte fra EDIFACT til XML som meldingssyntaks, ved å skifte fra CEN datatyper til et subsett av HL7s datatyper og ved å ta bruk av ebXML meldingskonvolutt. På tilsvarende måte bør vi fremover nærme oss kommende globale løsninger trinnvis ved stadig å velge fremtidsrettede internasjonalt aksepterte løsninger fremfor nasjonale særløsninger.
 
Dette krever at vi løpende vurderer aktuelle kandidater, herunder også HL7 v3, nyere CEN-standarder og arbeidet innenfor IHE. Vi må derfor løpende holde oss orientert om hvordan utviklingen går internasjonalt og delta slik at vi også påvirker denne utviklingen til å ivareta våre nasjonale behov. Vi har betydelig kompetanse på dette området, men har ikke hatt nødvendige ressurser til å kunne delta aktivt i tilstrekkelig grad. Og paradoksalt nok blir dette ennå vanskeligere når vi bør delta i global utvikling og ikke bare europeisk utvikling. For å kunne gjøre dette er det vesentlig at nødvendige midler allokeres til å kunne delta i dette internasjonale standardiseringsarbeidet.
Utskriftvennlig side: