En gruppe lidelser der angst bare, eller hovedsakelig, oppstår i visse veldefinerte situasjoner som ikke innebærer reell fare. Som følge av dette blir disse situasjonene typisk nok unngått eller gjennomlevd med frykt. Pasientens bekymring kan være fokusert på enkeltsymptomer som hjertebank eller følelse av å skulle besvime, og er ofte forbundet med sekundær redsel for å dø, miste kontroll eller bli gal. Tanken på å gå inn i en fobisk situasjon fremkaller vanligvis forventningsangst. Fobisk angst og depresjon eksisterer ofte side om side. Hvorvidt det er nødvendig med to diagnoser; fobisk angstlidelse og depressiv episode, eller bare én diagnose, bestemmes av tidsforløpet for de to lidelsene og av terapeutiske overveielser ved tidspunktet for konsultasjonen.

Fobier som omfatter frykt for å forlate hjemmet, gå i butikker, oppsøke folkemengder og offentlige plasser, eller reise alene på tog, buss eller fly. Panikkanfall er et hyppig fenomen ved både nåværende og tidligere episoder. Depressive symptomer og tvangssymptomer, samt sosiale fobier, er også vanligvis til stede som subsidiære trekk. Unnvikelse av den fobiske situasjonen er ofte fremtredende, og enkelte pasienter med agorafobi opplever sjelden angst fordi de er i stand til å unngå de fobiske situasjonene.

Frykt for å bli kritisk gransket av andre mennesker, som fører til unnvikelse av sosiale situasjoner. Mer gjennomgripende sosiale fobier er vanligvis forbundet med lav selvfølelse og frykt for kritikk. De kan komme til uttrykk som rødming, skjelving på hendene, kvalme eller vannlatingstrang, og pasienten er av og til overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet. Symptomene kan gå videre til panikkanfall.

Fobier som er begrenset til spesifikk angst, f eks for spesielle dyr, høyder, torden, mørke, flyturer, lukkede rom, besøk på offentlige toaletter, fortæring av visse typer mat, tannlegebesøk eller synet av blod eller legemsskade. Selv om den utløsende situasjonen er avgrenset, kan kontakt med den fremkalle panikk som ved agorafobi eller sosial fobi.

Lidelser der manifestasjonen av angst er hovedsymptomet, og som ikke er begrenset til særskilte miljøbestemte situasjoner. Depressive symptomer, tvangssymptomer, og tendens til fobisk angst kan være til stede, forutsatt at de er klart sekundære eller lite alvorlige.

Hovedtrekket er tilbakevendende anfall av alvorlig angst (panikk), som ikke er begrenset til spesielle situasjoner eller omstendigheter, og som derfor er uforutsigbar. Som ved andre angstlidelser omfatter de sentrale symptomene plutselig innsettende hjertebank, brystsmerter, kvelningsfornemmelse, svimmelhet og opplevelse av uvirkelighet (depersonalisasjon eller derealisasjon). Det oppstår også ofte en sekundær frykt for å dø, miste kontrollen eller bli gal. Panikklidelse skal ikke settes som hoveddiagnose hvis pasienten har en depressiv lidelse på det tidspunktet anfallet starter, fordi panikkanfallene da sannsynligvis er sekundære til depresjonen.

Angst som er generalisert og vedvarende, men ikke begrenset til noen bestemte situasjoner eller omstendigheter, dvs at den er frittflytende. De sentrale symptomene veksler, men omfatter klager over vedvarende nervøsitet, skjelving, muskelspenninger, svetting, ørhet, hjertebank, svimmelhet og ubehag i epigastriet. Det uttrykkes ofte frykt for at pasienten selv eller en slektning av vedkommende snart vil bli syk eller utsatt for en ulykke.

Denne kategorien skal brukes når symptomer på både angst og depresjon er til stede, men ingen dominerer klart og ingen av symptomtypene er til stede i en slik grad at det gir grunnlag for å diagnostisere angstlidelse eller depressiv lidelse separat. Når det foreligger både angstsymptomer og depressive symptomer som er alvorlige nok til å berettige individuelle diagnoser, skal begge diagnosene registreres og denne kategorien ikke brukes.

Symptomer på angst blandet med fenomener fra andre lidelser i F42-F48. Ingen av symptomtypene er alvorlige nok til å berettige en diagnose hvis de vurderes separat.

Hovedtrekket er tilbakevendende tvangstanker eller tvangshandlinger. Tvangstankene er idéer, forestillinger eller impulser som gjentatte ganger dukker opp i pasientens bevissthet i en stereotyp form. De er nesten uten unntak foruroligende, og pasienten prøver ofte, uten hell, å motstå dem. Pasienten erkjenner dem imidlertid som sine egne tanker, selv om de er ufrivillige og ofte frastøtende. Tvangshandlinger eller tvangsritualer er stereotyp atferd som blir gjentatt gang på gang. De er ikke i seg selv behagelige eller nyttige. Hensikten er å hindre en eller annen objektivt sett usannsynlig hendelse som medfører skade på, eller som er forårsaket av, pasienten, og som vedkommende ellers frykter vil komme til å skje. Vanligvis blir denne atferden erkjent av pasienten som meningsløs eller nytteløs, og vedkommende gjør derfor gjentatte forsøk på å motstå den. Angst er nesten alltid til stede. Hvis tvangshandlingene [tvangsritualene] motstås, blir angsten verre.

Disse kan ta form av idéer, forestillingsbilder eller impulser til å handle, og er nesten alltid foruroligende for personen. Noen ganger er idéene en endeløs overveielse av alternativer som ikke gir noe klart resultat og som er knyttet til manglende evne til å ta trivielle, men nødvendige, beslutninger i dagliglivet. Forbindelsen mellom tvangsgrubling og depresjon er spesielt nær, og diagnosen obsessiv-kompulsiv lidelse skal bare brukes hvis grublingen oppstår eller vedvarer uten en depressiv periode.

De fleste tvangshandlingene gjelder rengjøring (spesielt vask av hendene), gjentatt kontroll for å være sikker på at en potensielt farlig situasjon ikke har fått utvikle seg, eller overdreven orden og ryddighet. Under den synlige atferden ligger en frykt, vanligvis for fare, rettet mot eller fremkalt av pasienten selv. Ritualet er et virkningsløst eller symbolsk forsøk på å avverge denne faren.

Kategorien skiller seg fra andre ved at den omfatter lidelser som kan identifiseres ikke bare på grunnlag av symptomer og forløp, men også ved tilstedeværelsen av den ene eller andre av to ytre årsaksfaktorer: en usedvanlig belastende livshendelse som fremkaller en akutt belastningsreaksjon, eller en vesentlig forandring i tilværelsen som fører med seg vedvarende ubehagelige forhold som resulterer i en tilpasningsforstyrrelse. Selv om mindre alvorlige psykososiale belastninger (»livshendelser«) kan utløse eller bidra til utviklingen av en rekke lidelser klassifisert annet sted i dette kapitlet, er den årsaksmessige betydningen av belastningen ikke alltid klar. Betydningen vil i hvert tilfelle være avhengig av individuell, idiosynkratisk sårbarhet. Livshendelsene er verken nødvendige eller tilstrekkelige til å forklare forekomsten av lidelsen og den formen den har. Lidelsene som er samlet her, tror man derimot alltid oppstår som direkte følge av akutt alvorlig belastning eller vedvarende traumer. De belastende livshendelsene eller vedvarende, ubehagelige forholdene er den primære og dominerende årsaksfaktoren. Lidelsen ville ikke ha oppstått uten denne faktoren. Lidelsene i denne delen kan derfor betraktes som mistilpassede (maladaptive) reaksjoner på alvorlig eller vedvarende belastning. Lidelsene hemmer vellykkede mestringsmekanismer, og medfører derfor problemer med å fungere sosialt.

Forbigående lidelse som utvikler seg hos et individ uten andre påviselige psykiske lidelser. Lidelsen er reaksjon på uvanlig fysisk og psykisk belastning, og avtar vanligvis i løpet av timer eller få dager. Individuell sårbarhet og mestringsevne har betydning for forekomst og alvorlighetsgrad av akutt belastningslidelse. Symptomene viser et typisk blandet og foranderlig bilde, og omfatter en startfase med forvirring og noe innsnevring av bevisstheten og oppmerksomheten, manglende evne til å oppfatte stimuli og desorientering. Denne reaksjonen kan etterfølges av videre tilbaketrekking fra den omgivende situasjonen (så langt som til dissosiativ stupor - F44.2), eller av uro og hyperaktivitet (fluktreaksjon eller »fugue«). Autonome tegn på panikkangst (tachykardi, svetting, rødming) er vanligvis til stede. Symptomene inntrer vanligvis i løpet av minutter etter det belastende stimulus eller livshendelsen, og forsvinner innen to til tre dager (ofte innen timer). Delvis eller total amnesi (F44.0) for episoden kan være til stede. Hvis symptomene vedvarer, skal det overveies å forandre diagnose.

Oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende livshendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste. Predisponerende faktorer (f eks kompulsive eller asteniske personlighetstrekk) eller nevrose i sykehistorien, kan senke terskelen for utvikling av syndromet eller forverring av forløpet, men er verken nødvendige eller tilstrekkelige til å forklare forekomsten. Typiske trekk omfatter episoder der traumet blir gjenopplevd gang på gang i påtrengende minner (»flashbacks«), drømmer eller mareritt, med en vedvarende fornemmelse av »nummenhet« og følelsesmessig avflating, distansering fra andre mennesker, ingen respons på omgivelsene, anhedoni og unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet. Det foreligger vanligvis en tilstand med forhøyet autonom alarmberedskap og vaktsomhet, økt skvettenhetsreaksjon og søvnløshet. Angst og depresjon er vanligvis forbundet med ovennevnte symptomer og tegn. Ikke sjelden oppstår selvmordstanker. Debuten kommer etter traumet med en latensperiode på fra få uker til måneder. Forløpet er svingende, men bedring kan forventes i de fleste tilfellene. Hos noen få pasienter kan tilstanden få et kronisk forløp over mange år, med eventuell overgang til en varig personlighetsforandring (F62.0).

Tilstander med subjektivt ubehag og følelsesmessig forstyrrelse som vanligvis hemmer sosial funksjon eller ytelse, og som oppstår i en periode med tilpasning til en vesentlig forandring i tilværelsen eller en belastende livshendelse. Påkjenningen kan ha påvirket integriteten til individets sosiale nettverk (tap ved dødsfall, separasjonshendelser) eller det større systemet av sosial støtte og verdier (migrasjon, flyktningstatus) eller kan ha representert en større utviklingsmessig overgang eller krise (begynne på utdannelse, bli foreldre, mislykkes med å nå viktige personlige mål, bli pensjonist). Individuell predisposisjon eller sårbarhet spiller en viktig rolle for risikoen for forekomst og utviklingen av symptomene ved tilpasningsforstyrrelser, men det antas likevel at tilstanden ikke ville ha oppstått uten belastningen. Symptomene varierer og omfatter depresjon, angst eller bekymring (eller en blanding av disse), følelse av å mangle mestringsevne og evne til å planlegge fremover eller til å fortsette i nåværende situasjon, så vel som en større eller mindre grad av vansker med å utføre daglige rutiner. Atferdsforstyrrelser kan være et ledsagende fenomen, særlig hos ungdommer. Det dominerende symptomet kan være kortvarig eller langvarig depressiv reaksjon, eller forstyrrelse av andre følelser og atferd.

Felles for dissosiative lidelser eller konversjonslidelser, er delvis eller fullstendig tap av normal integrasjon mellom erindringer om fortiden, identitetsbevissthet, umiddelbare sanseinntrykk og kontroll over kroppsbevegelser. Alle typer dissosiative lidelser har en tendens til å bedres etter noen uker eller måneder, særlig hvis debuten er knyttet til en traumatisk livshendelse. Mer kroniske lidelser, særlig lammelser og følelsesløshet, kan utvikles hvis begynnelsen er knyttet til uløselige problemer eller vanskeligheter i forhold til andre mennesker. Tilstandene ble tidligere klassifisert som forskjellige typer »konversjonshysteri«. De antas å ha psykogen opprinnelse, siden de er nært forbundet i tid med belastende livshendelser, uløselige og uutholdelige problemer eller forstyrrede relasjoner til andre mennesker. Symptomene tilsvarer ofte pasientens forestilling om hvordan en somatisk lidelse ville manifestere seg. Medisinske undersøkelser og utredninger viser ikke at det er noen kjent somatisk eller nevrologisk lidelse til stede. I tillegg foreligger tegn på at funksjonstapet er et uttrykk for følelsesmessige konflikter eller behov. Symptomene kan utvikle seg i nær forbindelse med psykisk belastning, og kommer ofte plutselig. Bare forstyrrelser i fysiske funksjoner som normalt kontrolleres av viljen, og tap av sanseinntrykk er inkludert her. Lidelser som medfører smerte og andre komplekse somatiske sanseinntrykk formidlet av det autonome nervesystemet er klassifisert under somatiseringslidelse (F45.0). Muligheten for senere tilsynekomst av alvorlige somatiske eller psykiske lidelser skal alltid vurderes.

Det viktigste fenomenet er tap av hukommelse, vanligvis for viktige hendelser av nyere dato. Amnesien skyldes ikke organisk psykisk lidelse, og er for omfattende til å kunne forklares med vanlig glemsomhet eller tretthet. Amnesien er vanligvis konsentrert rundt traumatiske livshendelser, som ulykker eller uventede tap ved dødsfall, og er vanligvis partiell eller selektiv. Total eller generalisert amnesi er sjelden, og er vanligvis del av en »fugue« (F44.1). Diagnosen dissosiativ amnesi skal ikke brukes hvis organisk hjernelidelse, intoksikasjon eller utmattelse er til stede.

Dissosiativ »fugue« har alle trekkene til dissosiativ amnesi, men i tillegg målrettet reiseaktivitet utenfor det området pasienten ferdes i til daglig. Selv om det foreligger amnesi i perioden med »fugue«, kan pasientens atferd i denne tiden synes fullstendig normal for utenforstående.

Dissosiativ stupor diagnostiseres på grunnlag av sterk reduksjon, eller fravær av, viljebestemte bevegelser og normale reaksjoner på ytre stimuli som lys, støy og berøring. Undersøkelser og utredninger gir ikke holdepunkter for en somatisk årsak. I tillegg er det sikre holdepunkter for en psykogen årsaksfaktor i form av belastende livshendelser eller problemer av nyere dato.

Tilstander med midlertidig tap av egen personlig identitetsfølelse og full bevissthet om omgivelsene. Her skal bare tas med transetilstander som er ufrivillige og uønskede, og som oppstår utenfor religiøse eller kulturelt aksepterte situasjoner.

Ved de vanligste typene har individet mistet evnen til å bevege hele eller en del av en eller flere ekstremiteter. Det kan være stor likhet med nesten alle typer ataksi, apraksi, afoni, dysartri, dyskinesi, anfall eller lammelse.

Dissosiative kramper kan til forveksling ligne epileptiske anfall med hensyn til bevegelsene. Tungebitt, skader ved fall, og urininkontinens forekommer sjelden. Bevisstheten er opprettholdt eller erstattet av en tilstand av stupor eller transe.

Følelsesløse områder i huden er ofte avgrenset på en måte som gjør det klart at de er mer forbundet med pasientens forestillinger om kroppsfunksjoner enn med medisinsk kunnskap. Det kan være utfall av forskjellige sensoriske modaliteter, som ikke kan skyldes nevrologisk skade. Sansetapet kan være ledsaget av klager om parestesi. Det foreligger sjelden fullstendig tap av syn eller hørsel ved dissosiative lidelser [konversjonslidelser] .

Hovedkjennetegnet er gjentatt presentasjon av somatiske symptomer i kombinasjon med stadige anmodninger om medisinsk utredning, til tross for gjentatte negative funn og forsikringer fra legene om at symptomene ikke har somatisk grunnlag. Hvis somatiske lidelser skulle være til stede, forklarer de verken symptomenes art og omfang, eller pasientens engstelse og opptatthet av symptomene.

Lidelsen kjennetegnes av flere tilbakevendende somatiske symptomer som hyppig forandrer seg, gjennom minst to år. De fleste pasientene har en lang og komplisert sykehistorie som omfatter kontakt med både primærhelsetjeneste og spesialister, med mange resultatløse utredninger og/eller forgjeves eksplorative operasjoner. Symptomene kan være relatert til alle deler av kroppen, eller hvilket som helst organsystem. Lidelsens forløp er kronisk og svingende, og ofte forbundet med forstyrrelser i sosial, mellommenneskelig og familiemessig atferd. Kortvarige (mindre enn to år) og mindre iøynefallende symptommønstre skal klassifiseres under udifferensiert somatoform lidelse (F45.1).

Når de somatoforme plagene er mangfoldige, vekslende og vedvarende, men det fullstendige og typiske kliniske bildet av somatiseringslidelse ikke er oppfylt, skal diagnosen udifferensiert somatoform lidelse overveies.

Det vesentlige kjennetegnet er vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige og fremadskridende somatiske lidelser. Pasienten gir uttrykk for vedvarende somatiske plager. Normale eller trivielle fornemmelser og utslag tolkes ofte som unormale eller foruroligende av pasientene, og oppmerksomheten konsentreres vanligvis rundt bare ett eller to organer eller kroppssystemer. Uttalt depresjon og angst er ofte til stede, og kan gjøre slike tilleggsdiagnoser berettiget.

Symptomene presenteres av pasienten som om de skyldes en somatisk lidelse i et system eller organ som helt eller delvis er autonomt innervert og kontrollert, dvs sirkulasjonssystemet, fordøyelsessystemet, åndedrettssystemet og det urogenitale systemet. Symptomene er vanligvis av to typer, og ingen av dem tyder på noen fysisk forstyrrelse av det aktuelle organet eller systemet. En type plager gjenspeiler objektive tegn på autonom stimulering, som hjertebank, svetting, rødming, skjelving og redsel og engstelse for å ha en somatisk lidelse. Den andre typen symptomer er subjektive plager som pasienten tilskriver et spesifikt organ eller system. Slike symptomer kan f eks være forskjellige slags smerter, brennende sensasjoner, tvangsfornemmelser, sammensnørende ubehag, følelse av å være oppblåst eller oppsvulmet.

Den dominerende plagen er vedvarende, alvorlig og plagsom smerte, som ikke kan forklares fullstendig med en fysiologisk prosess eller en somatisk lidelse, og som inntreffer i forbindelse med følelsesmessige konflikter eller psykososiale problemer som er så omfattende at de må oppfattes som hovedårsak. Resultatet er vanligvis en markert økning i støtte og oppmerksomhet, enten personlig eller medisinsk. Smerte som antas å ha psykogen opprinnelse, og som inntreffer under forløpet av depressive lidelser eller schizofreni, skal ikke kodes her.

Alle andre sanse-, funksjons- og atferdsforstyrrelser, som ikke er forårsaket av somatiske lidelser, som ikke er formidlet gjennom det autonome nervesystemet, men som er begrenset til spesifikke systemer eller deler av kroppen, og som er knyttet nært i tid til belastende livshendelser eller problemer.

Betydelige kulturelle variasjoner forekommer i presentasjonen av denne lidelsen, og det finnes to hovedtyper med betydelig overlapping. Ved den ene typen er hovedkjennetegnet klager over økt trettbarhet etter psykiske anstrengelser, ofte forbundet med svekket arbeidsytelse eller mestringsevne i daglige gjøremål. Den psykiske tretthetstilstanden blir vanligvis beskrevet som en ubehagelig inntrengning av distraherende assosiasjoner eller minner, konsentrasjonsvansker og generelt ineffektiv tenkeevne. Ved den andre hovedtypen ligger vekten på opplevelse av kroppslig eller fysisk svekkelse og utmatting etter den minste anstrengelse, ledsaget av opplevelse av verk eller smerter i musklene og manglende evne til å slappe av. Ved begge typer er også andre ubehagelige fysiske følelser vanlige; f eks svimmelhet, tensjonshodepine og usikkerhetsfølelse [asteni] . Bekymring over redusert psykisk og fysisk velvære, irritabilitet, anhedoni og vekslende, mindre grader av både depresjon og angst er vanlig. Søvnen er ofte forstyrret i innsovningsfasen og i midtfasen, men hypersomni kan også være fremtredende.

Bruk hvis mulig tilleggskode for å angi tidligere somatisk lidelse.

Sjelden lidelse der pasienten spontant klager over sin psykiske aktivitet, at kropp og omgivelser har forandret seg i kvalitet eller oppleves som uvirkelige, fjerne eller automatiserte. Blant syndromets ulike fenomener klager pasientene hyppigst over følelsesløshet, uvirkelighetsfornemmelse og distansering fra tanker, kropp eller den virkelige verden. Til tross for opplevelsens dramatiske natur er pasienten klar over at forandringen ikke er virkelig. Sensoriet er normalt og evnen til følelsesmessig uttrykk er intakt. Depersonalisasjons- og derealisasjonssymptomer kan være delsymptomer ved schizofrene, depressive, fobiske eller obsessiv-kompulsive lidelser. I slike tilfeller skal hovedlidelsen kodes.